Et takk og et farvel

Jeg hadde forhåpninger for denne plata, det skal jeg innrømme, jeg hadde det. Fanstatusen har vært i det tvilsomme hjørnet på de tre siste albumene, men så lenge jeg lot alt søplet fra post milleniumet være et annet sted i tankene mine, kunne jeg fortsatt nyte det gamle. Det er ikke nok lenger. Jeg hadde virkelig sett  for meg noe uforutsett, noe spennende, noe mer av det utfordrende slik som før, bare en gang til, at på en eller annen måte var bare alt det andre dritet bare en bagatell. Jeg vet ikke hva jeg trodde, men jeg satt pris på å være der i går, det var for meg en siste respekt, og et farvel. Ikke hør på hva de andre sier, gammeln greide en ordentlig avskjed med de gylne tidene, til tross for ei jævelig stygg t-skjorte, og til og med noe så paradoksalt som øyenbryn.. Grøss. Det var søtt i tjueåra, men nå er det bare helt absurd i mine øyne. None the less, jeg innså at det er jo lengesiden jeg var tretten, og det er over nå, og har egentlig vært det veldig lenge. Man ville liksom ikke gi slipp, også viste det seg å være så enkelt.