Jeg vet faen ikke om det var den ekle drømmen min om at jeg solgte meg til en søkkrik gammel ( da mener jeg virkelig gammel, han fikk den ikke opp engang ) mann, fordi jeg ikke hadde råd til utdannelsen min, eller om det er det at jeg har vært mutters alene i hele dag, kanskje begge deler, men jeg føler meg skikkelig rar. Jeg var jo alene mesteparten av gårdagen også, men da var det jo egentlig like greit, for det eneste jeg gjorde var å sove, og når jeg var våken, kasta jeg opp. Nei helvete, dagen har gått tregt, og i morgen er det ikke noe kjære mor, det er opp tidligere enn deg, det kan jeg nesten garantere. Thomas hadde i tillegg greid å glemme mobilen, så da jeg sendte en hjerteskjærende melding om hvor mye jeg savnet han, pep det bare rett bak meg. Det hjalp ikke på. Nå nettopp gikk jeg helt til jævla Bunnpris, fordi det er søndag, og jeg skal trøstespise mens jeg ser Nip/Tuck.

Til alle unge hjerner, ikke la deg forurense! Det er ingen som vet bedre enn deg, stol på instinktene dine, og ikke ta noe for god fisk. Det er ingenting som heter "sånn er det bare!", og hvis foreldrene dine noen ganger lærte deg det, er de ekstremt dårlige foreldre. Jeg fikk også fortalt at mye av det jeg lurte på som barn bare var "sånn er det bare", der er det latskapen som mine foreldrers generasjon har anlagt seg som slår inn, og som de veldig effektivt smitter denne generasjonen med også. Èn ting er jo å få barn når man så pinlig åpenbart ikke burdte hatt det, men en annen er å være så og si blottet for foreldreferdigheter. Jeg ville synes det er viktig for mitt barn å bli verdensvant, godt informert og ha en givende barndom, som helst medfører at det blir et uavhengig individ, som kan se på tv'en som det det er, en alternativ informasjonskilde, og ikke en magisk boks som forteller deg "hvordan ting bare er". Jeg skjønner godt hvorfor og hvordan mange barn blir forvirret i disse tider, det kan til tider late til at da min generasjon var fjorten, havner neste generasjon i samme stadiet i tolv-trettenårsalderen. Vi vet om sexpress, vi vet at noen miljøer er værre en andre, men fortsatt synes jeg det ser ut til at byrdene blir delt ut tidligere og tidligere. Jeg har ikke peiling hvordan det fungerer med unger for tiden, for jeg husker det ikke slik, da jeg gikk i fjerde klasse var jeg fortsatt barn, jeg hadde fortsatt lyst til å leke og klatre i trær, men en "veninne" jeg hadde på på den tiden var ikke enig, hun syntes det var barnslig, og å være barnslig når man er ti år er jo fyfy. Hun ville heller snakke om smugrøyking, gutter og stringtruser, og jeg har alltid lurt på om det egentlig er slik det fungerer. At en jente med passe innflytelse forteller alle småjentene hva de må like, hva de må ha på seg, og at det er helt teit å leke. Hvis disse jentene da blir ansett som de som har rett, kan man jo lett se hva som skjer med de som ikke tenker det samme, og da tenker jeg jenter i en alder der diskusjon antageligvis ikke er en utmerkelse. Det er bare en veldig forkvaklet virkelighet, og alle barn bør bli oppdratt til å tenke for seg selv, og å alltid stole på hva den indre stemmen sier, før noen andres. Når har liksom noen andre rett til å bestemme hva som "bare er sånn"? Når ble det slik at akkurat fordi det den personen sier er populært anntatt riktig så derfor "bare er det det"? Du er jo ikke en slave, tenk selv! Er det enklere å la noen andre tenke for seg? Er det en byrde for deg å tenke over hva du selv gjør? Er selvinnsikt, samfunnsinnsikt og livsinnsikt en kjempevanskelig ting? Knaker det og gjør vondt i hodet når du tenker på det? Jeg tror ikke det. Det er nok latskapen. Vi kommer med hjerner, men det er ikke "in" å tenke lenger, vi er egentlig sauer. Hvorfor oppfører de seg sånn? Det populære svaret har blitt "fordi de er douchebag", jeg klarer ikke å finner en mer intelligent løsning på menneskerasen. Jeg føler meg fremmedgjort med samfunnet jeg lever i, ikke hatfull, ikke frastøtt, bare veldig fremmedgjort med hva verden har blitt.

Jeg elsker Thomas, vi har vært sammen med hverandre hver (eneste) dag (og natt) siden året slo 09, og det sier jo litt om nærhet. I denne tiden har vi delt mange kvelder med drikke, delt seng, og delt mange bad, men de intime øyeblikkene av abslolutt nærhet og fortrolighet jeg følte i går kveld kan ikke engang beskrives med samme språk, ja til og med nyttårsaften må vike litt, en av de mest spennende, på kanten-nære nettene i mitt liv. Alkoholen vi drakk påvirket selvfølgelig følsomheten, men følelsene er de sterkeste, mest autentiske jeg noensinne har følt, så jeg må si som Thomas sa, "det er det vakreste jeg har opplevd". Skulle ønske jeg hadde et bilde for å illustrere, men jeg tok ikke bilder av oss i går, og andre nære bilder jeg har er mer for våre fire øyne. Fortellerstemmen i dette innlegget er en døsig, kjærlig og akkurat passe sakte stemme, det er slik man blir når man snakker sentimentalt. Følte det måtte bli svarthvitt og uklart denne gangen, det er nesten like intenst romantisk slik jeg følte det i går.

Bildet er ikke bare tatt med mobil, men det er også pumpet opp alt for mange piksler enn det egentlig tålte, dog det har sin sjarm. Det er Thomas som griper rundt meg i et akkutt  "glad i deg" angrep klokka elleve en kald dag i mars.