I går var den siste dagen før vi setter ut på en spennende, mulig ubehagelig kjøretur med destinasjon Kristiansand. Dagen gikk bort på sying av halvfabrikater som trengte en DIY behandling, sisteliten-vasking av klær, også slappet vi litt av med American Dad. Det er ikke like morsomt som Family Guy, men en grei erstatning når det ikke er mer Family Guy å se. Det ble tidlig kveld i går, men vi var ikke så heldig med søvnen dessverre, plagdes fra i 0300 tiden og ut til en fire fem, og sto opp for litt siden.. Skulle vel egentlig skrive denne loggen i gårkveld, men plutselig fløy tiden fra meg :) Og tenkte det måtte jo bli et farvellinnlegg. Jeg er alt i alt jævelig fornøyd med innsatsen, og jeg føler meg pretty damn effektiv. Jeg  gleder meg veldig over å få oppleve dette sammen med deg, Thomas. Jeg elsker deg. Jeg har alt pakket, og jeg er ikke lenger sint på nettleverandører lenger, for fredag fikk jeg i siste liten ordren min. Nå har jeg synthdreads igjen.

Gikk tusen ganger bedre å feste denne gangen, forrige gang kan vel bare kalles øvelsesrunde. Brukte tre timer. Det tok, hehe, 2 dager forrige gang. Her er meg med blonde dreads:

Haha, tryne. Du får ikke sett hodebunnen på noen bilder, for den var så sår at jeg ikke hælte å ha disse i en uke engang, men det var resultat av dårlig teknikk tenker jeg. Mye bedre denne gangen, nå kjenner jeg dem nesten ikke engang. Det er jo anneledes, men ikke tortur, i motsetning til den gangen.

Og jeg har med alt makkelet jeg kunne trenge :) (skal også innom masse butikker på tusen :D) pluss diverse andre feriestandarder. Vi er heldig, solen steiker ikke som et inferno i dag, da blir det straks litt enklere å kjøre. Jeg har litt hodepine, og får enda mer hodepine av å kjøre, så jeg kommer til å gomle Ibux i dag.

Til alle unge hjerner, ikke la deg forurense! Det er ingen som vet bedre enn deg, stol på instinktene dine, og ikke ta noe for god fisk. Det er ingenting som heter "sånn er det bare!", og hvis foreldrene dine noen ganger lærte deg det, er de ekstremt dårlige foreldre. Jeg fikk også fortalt at mye av det jeg lurte på som barn bare var "sånn er det bare", der er det latskapen som mine foreldrers generasjon har anlagt seg som slår inn, og som de veldig effektivt smitter denne generasjonen med også. Èn ting er jo å få barn når man så pinlig åpenbart ikke burdte hatt det, men en annen er å være så og si blottet for foreldreferdigheter. Jeg ville synes det er viktig for mitt barn å bli verdensvant, godt informert og ha en givende barndom, som helst medfører at det blir et uavhengig individ, som kan se på tv'en som det det er, en alternativ informasjonskilde, og ikke en magisk boks som forteller deg "hvordan ting bare er". Jeg skjønner godt hvorfor og hvordan mange barn blir forvirret i disse tider, det kan til tider late til at da min generasjon var fjorten, havner neste generasjon i samme stadiet i tolv-trettenårsalderen. Vi vet om sexpress, vi vet at noen miljøer er værre en andre, men fortsatt synes jeg det ser ut til at byrdene blir delt ut tidligere og tidligere. Jeg har ikke peiling hvordan det fungerer med unger for tiden, for jeg husker det ikke slik, da jeg gikk i fjerde klasse var jeg fortsatt barn, jeg hadde fortsatt lyst til å leke og klatre i trær, men en "veninne" jeg hadde på på den tiden var ikke enig, hun syntes det var barnslig, og å være barnslig når man er ti år er jo fyfy. Hun ville heller snakke om smugrøyking, gutter og stringtruser, og jeg har alltid lurt på om det egentlig er slik det fungerer. At en jente med passe innflytelse forteller alle småjentene hva de må like, hva de må ha på seg, og at det er helt teit å leke. Hvis disse jentene da blir ansett som de som har rett, kan man jo lett se hva som skjer med de som ikke tenker det samme, og da tenker jeg jenter i en alder der diskusjon antageligvis ikke er en utmerkelse. Det er bare en veldig forkvaklet virkelighet, og alle barn bør bli oppdratt til å tenke for seg selv, og å alltid stole på hva den indre stemmen sier, før noen andres. Når har liksom noen andre rett til å bestemme hva som "bare er sånn"? Når ble det slik at akkurat fordi det den personen sier er populært anntatt riktig så derfor "bare er det det"? Du er jo ikke en slave, tenk selv! Er det enklere å la noen andre tenke for seg? Er det en byrde for deg å tenke over hva du selv gjør? Er selvinnsikt, samfunnsinnsikt og livsinnsikt en kjempevanskelig ting? Knaker det og gjør vondt i hodet når du tenker på det? Jeg tror ikke det. Det er nok latskapen. Vi kommer med hjerner, men det er ikke "in" å tenke lenger, vi er egentlig sauer. Hvorfor oppfører de seg sånn? Det populære svaret har blitt "fordi de er douchebag", jeg klarer ikke å finner en mer intelligent løsning på menneskerasen. Jeg føler meg fremmedgjort med samfunnet jeg lever i, ikke hatfull, ikke frastøtt, bare veldig fremmedgjort med hva verden har blitt.

Thomaspus med Happybrillene mine.
Mennesker som lider av depresjon, skulle blitt utdelt slike solbriller. Egentlig burde alle mennesker eie et par Happybriller.

På hjemturen fikk jeg stoppet for å ta bilde av ei svær eng/myr med slike søtnoser:

Kunne sikkert lagt ut flere bilder av dem, men jeg synes de blir litt ensformige.

Jeg elsker Thomas, vi har vært sammen med hverandre hver (eneste) dag (og natt) siden året slo 09, og det sier jo litt om nærhet. I denne tiden har vi delt mange kvelder med drikke, delt seng, og delt mange bad, men de intime øyeblikkene av abslolutt nærhet og fortrolighet jeg følte i går kveld kan ikke engang beskrives med samme språk, ja til og med nyttårsaften må vike litt, en av de mest spennende, på kanten-nære nettene i mitt liv. Alkoholen vi drakk påvirket selvfølgelig følsomheten, men følelsene er de sterkeste, mest autentiske jeg noensinne har følt, så jeg må si som Thomas sa, "det er det vakreste jeg har opplevd". Skulle ønske jeg hadde et bilde for å illustrere, men jeg tok ikke bilder av oss i går, og andre nære bilder jeg har er mer for våre fire øyne. Fortellerstemmen i dette innlegget er en døsig, kjærlig og akkurat passe sakte stemme, det er slik man blir når man snakker sentimentalt. Følte det måtte bli svarthvitt og uklart denne gangen, det er nesten like intenst romantisk slik jeg følte det i går.

Bildet er ikke bare tatt med mobil, men det er også pumpet opp alt for mange piksler enn det egentlig tålte, dog det har sin sjarm. Det er Thomas som griper rundt meg i et akkutt  "glad i deg" angrep klokka elleve en kald dag i mars.

Vi gikk forbi et tre med veldig pene blomster en dag, men da hadde jo ikke jeg med kamera, men heldigvis for meg har jeg en kjæreste som kjører. Det er ikke så mye interessant å ta bilder av for tiden, blir mye bilder av pus, for jeg tar ikke med meg kamera ut for mye fordi det begynner å dra på årene og viser tegn som bekrefter det. God morgen forresten, haha.

Og et med ikke så mye kontrast.

Koselige tider med folk jeg  på ingen måte kjenner, men som veldig gjerne ville jeg skulle ta bilde av dem. Greit for meg. Syntes dette ble et sinnsykt rått festbilde.

Her er det tydeligvis bare Thomas som fikk lov til å være klar. Hvor ble øya mine av?

Slik ser stingene ut nå. Bandasjen falt raskt av grunnet beruset uforsiktighet. De gjør ikke særlig vondt.

Jeg fikk en liten preken.

Jeg faller for deg.


Alkohol.


Jævelig snill dame vi møtte på pub, som akkurat drar idet jeg tok dette bildet.
Vi hadde sittet å pratet om livet hennes, og jeg følte vi kom veldig godt overens.
Men jeg husker ikke hva hun het.

Dette bildet her er fra en annen kveld. Meg og hvitvinsglasset.
Og min en gang 13mm lobe, som ikke er mer.

Enda et "jordnært" bilde.


Hyggelige mennesker som ikke hadde noe imot å bli tatt bilde av.
Man liker slike.

Snille mennesker vi møtte på pub.

Mht til blåmerker tilfeldig spredt rundt om kroppen, og et kanskje brista ribben, noe hukommelsen min ikke kan forsvare dog, tyder det meste på at gårsdagen var pretty successfull. Nå er vi hjemme til Thomas igjen, og vi skulle vel egentlig ha sett en film for lengesiden. Jeg er så jævelig somlekopp.

Implant piercing, såkalt Micro Dermal piercing.
Jeg unner ingen dette. Jeg har hatt disse siden i fjor sommer, og de har ikke
gagnet meg noe godt, utenom å se sinnsykt fete ut selvsagt. De hekter seg i ting, hovner opp til tide
og utide, og de kan jo selvsagt ikke bli fjernet på annet vis enn det kirurgiske viset. Så etter mye om og
men, venting på telefonen fant jeg noen som var villig til å fjerne dem for meg. Det er ting man også må
være klar over før man går gjennom denne prosedyren, piercingartister som utfører dette  må også være
i stand til å fjerne dem, for det er det ikke alle leger som er villig til. Legen sa jeg ikke hadde noen infeksjon,
infeksjoner i surfacepiercinger som dette kan like gjerne reise innover i stede for å renses ut som de bør.

Før inngrepet.
Der lå jeg med svette håndflater og skalv bittelitt. Lurte på når det skulle kjennes, og hvordan de skulle gå til
verks, for jeg torde ikke se på, jeg ser ikke på når jeg får sprøyter engang. Jeg fikk bedøvelse, to stikk, deretter
vasket de litt med desinfeksjonsvæske, legeassistenten gikk litt hit og dit på leting etter en skalpell, som de
trengte enda en sykesøster til å komme inn å finne fram til dem. Nok en gang lukket jeg øynene.