Nesen er tett, øynene renner, hodet verker, og hørselen svikter. Jeg har kommet til fred med forkjølelsen, dog. Har funnet ut at kroppen min gjorde et sjakktrekk jeg ikke kunne gjort bedre selv (av og til kjennes det ut som at jeg, hjernen min, og kroppen min er tre helt forskjellige individer), nemlig å gjøre meg sjuk nok til at tanken på å skulke kurset og ligge hjemme, og pines med mitt snart imploderende hode, virker mye mer deprimerende enn selve kurset. Jeg har lite å tilføye, og lite tid å gjøre det på. Gleder meg som faen til helgen, til å høste lukrativ søvn.

Jeg går med hestehale. Kun fordi jeg kan. Ikke fordi jeg ser så forferdelig pen ut med det, men med hestehalen, gir jeg megselv i hvert fall en søt liten illusjon av ørlite lengre hår enn det jeg har nå.  Med håret ned, etterlates intet til fantasien, med håret i hestehalen er det kun panneluggen min som stikker ned, og selv om at alle kan se at håret bak hodet på meg kun stikker ut som en 10cm bust, gjør det ingenting, for jeg ser den ikke, og det etterlater plenty til meg. Kroppen min har jammen en god timing med denne forkjølelsen, fy faen jeg håper det bare er litt nesetetthet. Jeg venter på kjæresten min, egentlig bør jeg ha vært i seng cirka nå. Nå hørte jeg bildører, kanskje det er han?

I anledning at jeg starter helt på nytt med utviding av begge øreflippene mine, skal jeg rett og slett skrive ned alt av mine tidligere piercing- og tattoveringserfaringer, med andre ord, all min erfaring innen emnet "kroppskunst", for jeg gidder dessverre ikke drive modblog, så jeg tar alt sammen i en, stor, smell. Alle fremmedord vil bli linket til bmezine.coms encyclopedia, en wikipedia for all slags bodymod, slik at hvis du er usikker på noe, kan du bare klikke på ordet. Hvis dette skulle være noe du er nyskjerrig på, eller som interesserer deg, bør du bare følge godt med, for alle spørsmål ang. bodymod etter dette, kommer jeg til å henvise hit.

Vi kan se bort i fra det faktum at har tatt slike vanlige "A4" hull i øreflippen sju ganger siden jeg først fikk dem på en alder av seks år. Jeg mistet øredoblene mine hele tiden, så de grodde jo bare sammen, men jeg ville jo ha hull i ørene, så da var det ned til parfymeriet igjen. Vi kan sette det bort, og heller ta for oss det neste stedet jeg ble gjennomboret.

Labret, midten, 2002
Tatt med noe så idiotisk som en øredobb, hjemme på rommet. Øredobben var en rosa juggeldiamant, slik alle de "begynnelsesmykkene" så ut på den tiden. Den var ikke sterilisert, eller forsøkt renset, for utenom skylt i varmvann først. Mamma fikk noia av den, selvsagt ville hun ha den ut, det var jo en øredobb for faen, men etter hun hadde hatt et lite sammenbrudd med legen over telefonen, ga hun meg en flaske rensemiddel og ba meg bare være forsiktig. Jeg kunne jo ikke ha den i lenge, som alle bør forstå, er jo ikke øredobber ment noe annet sted enn i øret. Smykket var jo spisst, på den delen som var inne i munnen min, så du kan tro jeg stakk meg i tannkjøttet med det, og på grunn av hvor kort en øredobb er, funka det jo ikke i det hele tatt da leppa hovnet opp (noe alle piercinger gjør etter de er tatt), og baklåsen tygde sin vei inn i kjøttet på innsiden av leppa mi. Det var triste saker, men jeg er glad jeg kom unna med det skadefritt.

Labret, midten, 2003
Jeg ville jo ha piercing i leppa! Jeg gir ikke opp, neste gang jeg hadde sjangsen, kjøpte jeg "ordentlig" smykke, for det hadde de fått inn fra Arts and Crafts, og de var jo bare "såå tøffe". Jeg hadde flytta til Rødøy, jeg går i 8.klasse, og jeg er hjemme på Mo ei helg for å møte min tidligere bestevenn fra barneskolen, som også tilfeldigvis skulle ta piercing i leppa. Vi kjøpte piercingsmykker, jeg kjøpte et utrolig gyselig stjernelignende et med en blå bling i midten, og vi kjøpte kanyler, slike dritsmå, drittynne, umulig-å-pierce-med (det visste vi jo ikke da), også drakk vi øl, og noe annet blandings jeg ikke har peiling på hva var, sammen med to andre vennene, på rommet hennes, mens vi psyka oss opp til det store stikket. De andre to satt og kødde rundt med noen kondomer, de lo, hun (gærne) eine forsøkte å humpe hu barneskoleveninna mi, som et tegn på at hun var "såå full" antageligvis. Jeg ble sittende foran speilet med med nåla gjennom leppa, og piercingen i handa, (igjen usterilisert..) helt til lenge etter at de andre dro ut for å gud vet hva. Etter jeg hadde tatt ut nåla, var det jo ikke sjangs i helvete at piercingsmykket egentlig skulle ha kommet jeg gjennom der uansett, men jeg virkelig pressa den gjennom der, den skulle igjennom, den bare skulle! Til slutt gjorde den nå det, og helst sikkert ikke gjennom det førstukne kanylhullet heller. Mamma sa ikke stort om det, men jeg bodde til pappa på den tiden, så hun tenkte sikkert det var hans problem. Pappa sa ikke stort han heller forresten. Denne varte dog heller ikke lenge, for en kveld hadde kula falt ut, utendørs, og det var ikke store håpet om å finne en ny en når man bor på en øy.

Helix, 2004
Ble stukket med en sikkerhetsnål, noe jeg la merke til i ettertid, åpenbart er et veldig populært verktøy blandt underaged ungdom. Stakk den foran speilet på rommet, i høyre øre, plagdes ikke stort med den, hadde en helt vanlig øredobb i, og jeg er nesten sikker på at det er den jeg har den dag i dag.

Tunge, 2005
Yeah, min første proffstukket piercing. Det var en jul jeg fikk jævlig mye penger, og de var jeg veldig klar på hva skulle brukes til. Jeg skulle bestille klær over internett for første gang i mitt liv, og jeg skulle pierce tunga. Man var jo ung, og reglen om at man alltid må ha lov av mamma, gjaldt fortsatt, man måtte jo ha signatur og greier, men det ble ikke noe stort nummer av det, hun gikk med på å skrive under på èn piercing. Jeg tok den hos Monica da de fortsatt piercet på Wo-man studioet, og det er vanskelig å skrive så mye om da jeg ble pierca i tunga, for jeg ble bedt om å lukke øynene,  og for ingenting i verden måtte jeg stramme tunga før eller mens hun stakk. så da det var bare pierceren og Aki som bevitnet hendelsen. Jeg kjente ikke stort av det, helt klart jeg kjente nåla gå gjennom, men det var det. Det sies jo at tunga er det minst smertefulle stedet å stikke, og det er jeg enig i. Det ble en del blod, men det skylte vi bare ut. Etterpå ble jeg bedt om å ha en isbit i munnen resten av dagen, for hindre hevelse, i det minste senke den. For uten at jeg nesten ikke åt hele uka etter jeg tok den, og at det var sinnsykt uvant da jeg faktisk gjorde det, helbredet den seg bra, har jeg den fremdeles og er faktisk veldig knyttet til den.

Andre Helix, 2005
Skal jeg være ærlig, har jeg hatt for mange hull i ørene, at jeg husker ikke lenger, men kan ikke stoppe nå, så da får vi tenke hardere. På et tidspunkt av livet gikk det opp for meg at hull i ørene, var jo helt idiotisk å betale for, det var jo så enkelt og smertefritt å stikke, og så lenge man hadde øredobler nok, var det jo bare å peise på. Så i tillegg til min ène, ble det stukket en til på det samme øret.

Tredje og fjerde Helix, 2005
Jeg ønsket å fylle ørene mine med juggel, men det gikk rimelig sakte frem. Fikk stukket to til, så nå hadde mitt høyre øre fire stk Helix. De ble tatt med rosa apotekkanyler, som alt av det andre udugelige hjemmepierceriet. Av en eller annen grunn stakk jeg aldri noe i det venstre øret, jeg hadde det for meg at jeg sparte det til en Industrial, som aldri ble av.

Labret, side, 2005
Når jeg tenker tilbake på det nå, er det litt uklart for meg hvordan det gikk til, for akkurat på denne tiden stakk vi veldig hyppig i det ene og det andre, på den ene og den andre, men jeg mener at jeg hadde kun èn piercing i leppa den første stunda. Vi stod på badet, hjemme til meg, denne gangen hadde vi forbehandlet ved å koke smykket først, tatt en isbit på området for å bedøve litt, så stakk man, og presset  smykket inn som en gal. Jeg husket jeg pleide å ha et av disse "spyd" spike smykkene i, og det så jo ikke helt godt ut, med èt langt jævla spyd stikkende ut på sida av kjeften.

Snakebites, 2006
Da jeg fikk tatt meg til å stikke enda et hull, så symmetrisk som mulig, på andre siden, gjorde jeg det alene på badet. Samme regla her også, man tenker jo virkelig ikke lengre enn innenfor de fire vegger, så jeg gikk jo ikke akkurat til ekstra ordinære lengder for å slippe å rævpule hver eneste gang. Av en eller annen grunn hadde jeg kjøpt meg fargede, plastspikes og det gikk jeg faktisk med på hver side av munnen på tiden. Fikk inn ringer i tide til jeg skulle til Tyskland og Polen.

Nosebridge, 2006
Mens vi surret rundt i Krakow sentrum med alt for mye penger å rutte med, men ingen butikker, fikk vi plutselig øye på et bittepittelite skilt som sa "tattoo" og pekte opp en trapp innenfor en åpen dør skvist sammen mellom random butikker. Dit gikk vi selvsagt opp, tenkte at når vi først var utenlands, uten foreldreovervåking, skulle vi faenmeg få valuta for det. Da vi kom opp dit, var det et trangt rom, med et platå hvor det sto frisørstoler, det viste seg at de drev med dreading og vedlikehold av dreads i tillegg til å tattovere og pierce. Det ble til at jeg bestemte meg for at jeg ville ha en bridge, eller  nosebridge som gir et bedre bilde av hvor den sitter. Innerst i det trange rommet, var det en dør som førte til enda et trangt rom, hvor det var en benk jeg kunne sitte på mens de utførte piercingen. Det var to menn, forresten, de så veldig unge ut, og hele tiden mens jeg satt på benken, ga de meg, og hverandre forferdelig lugubre blikk, som fikk meg til å gyse litt. Piercingen ble kostende skarve tohundrelappen i norske kroner, og jeg ble meget fornøyd med den, men tok den ut to år etter.

Hjemmepierceren, 2006
Med Aki som offer. En vanlig labret, i midten, ble det på henne. Det å stikke en annen person med en apotekkanyl, gir deg ikke mye piercingerfaring, for det du gjør er kun å punktere med noe så utrolig smått som fører til masse blodgris, så ender man jo uansett opp med å bruke piercingsmykket som kanyl etterpå. Det er ikke en bra, eller effektiv måte å pierce på, og jeg vil si at man helst skal la være å pierce seg hvis man ikke har tenkt å gjøre det ordentlig.

Double snakebites, 2006
Her var det ikke tid til nøl, jeg stakk begge to samtidig, altså, dvs med et par minutters mellomrom og ikke bokstavelig talt. Dagen er litt uklar for meg, men jeg tror kanskje vi var hjemme til Aki da jeg tok disse.  Jeg stakk hver av dem, litt lengre inn mot munnviken denne gangen, så på hver side av ringene jeg hadde fra før, satte jeg nå de samme fargede plastspikene inn, men som etter helbredingstiden også ble byttet ut med ringer. Disse ble tatt ut et år senere.

Helix nummer fem-seks-syv, 2007


Tattovering, 2007
Jeg hadde en hel del nerver første gang jeg skulle tattovere. Hehe, ikke bare var jeg underårig, jeg var fittenervøs for at noe skulle gå galt mens jeg lå der. Jeg var i Franks hender nå, han gamle og eneste tattovør slash piercertypen vi har hatt på Mo, før Dunderland kom. Jeg hadde tatt med meg en utskrift av motivet, som jeg hadde skrevet ut på biblioteket ti min før. Jeg forklarte jeg ville ha det på magen, med navlen som utgangspunkt, jeg var en ivrig liten drittunge. Utskriften jeg hadde med var litt i det minste laget , så Frank måtte forstørre den litt, og han måtte gjøre det fire ganger før jeg ble helt fornøyd med den. Jeg ligger der, jeg husker så jævelig godt hvordan det kriblet, alene der inne, på god vei til å gjøre noe, som om noen sekunder blir forsent til å snu tilbake på. Så plutselig spør Frank meg, med skjorta under puppene, "Du er vel 18 ja?", jeg nikker, og svarer med et overbevisende "ja'a". Frank er en gammel mann som egentlig driter i alt det der så lenge han får spenna sine, så det ble ikke skrevet under noen papirer den dagen. Dette her var ikke noe jeg hadde konsultert med mamma først, eller noen som helst for den saks skyld, jeg ville det skulle være en overraskelse. Ja, ikke for mamma da, jeg greide å skjule den for henne i tre måneder før hun så den. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet når det gjalt tattovering, men fy faen det var ubehagelig! Jeg lå i en time med skarpe negler som risset meg midt i navlen, så det dirret langt inn i ryggraden. Det var liksom ikke smertefult, det var bare så irriterende at det faktisk var plagsomt. Det virket uutholdelig på det tidspunktet, men jeg kom meg gjennom det med maska i behold. Jeg skal nevne at jeg er til den dag i dag fortsatt veldig fornøyd med den, den ble akkurat slik jeg ville ha den, til og med i Franks hender. Uken etter jeg ble tattovert, var fylt med smerter ved en hver minste bevegelse, ikke kunne puste, gå, ligge, bøye meg, eller le uten et "au". Straks det ankom sårskorper på den nye tattoveringen, kan du tro jeg ikke greide å la vær å pelle, pelling er fyfy! Det kan i værste fall ødelegge tattoverinen din. Min har et par bleke områder, forekommet av pelling, men det er ikke slik at de synes noe særlig.

Diagonal barbells, hver side av overleppe, 2007

De var rett og slett et av mine "sølvkule prosjekter"(min late night forskning på hvilke nye piercinger som kunne blitt en realitet, ved å lime kakepynt-sølvkuler diverse steder i trynet) som faktisk funka jævelig bra i praksis, i hvert fall estetisk sett. Jeg var over seksten nå, og privilegier skulle innhøstes, så jeg dro til Monica på Wo-man og presenterte hva jeg ønsket. Jeg ønsket to vertikale labreter gjennom hver side av overleppa, med en diagonal vri, slik at de pekte mot hverandre (og slik at de ble behagelige i forhold til mine eksisterende double snakebites). Da jeg ble stukket på den første siden, hører jeg et "oi!", noe man aldri vil høre fra en piercer. Det viste seg at hun hadde tatt feil, og brukt en Septum tang på overleppa mi, og det gikk jo ikke så bra som man skulle ønske, så det ble litt blod, men vi prøver igjen, med den rette tanga. Det bør nevnes at det å stikke en nål tvers gjennom leppene, er absolutt ikke det samme som å stikke  den vanlige labreten, det lød grusomme revn fra innsiden av leppa mi, som om nålen gikk gjennom flere lag med hud. Jeg hadde disse i et par måneder, tok dem ut under et opphold på hytta den sommeren,  kun fordi jeg gikk lei dem. Jeg ville ikke gjort det en gang til.

Cheeks, 2007
Hele sydenturen jeg var på, den våren, forsøkte jeg både å bygge opp motet til å stikke dem selv eller å finne en piercingsjappe på Kreta. Det som skjedde var jo det, at jeg også trodde, som alle andre tror, at å stikke noe gjennom kinnene måtte jo være det vondeste i hele verden, så jeg fikk meg ikke til å gjøre det. Da jeg kom hjem, fikk jeg pratet med Monica på Wo-man igjen, og avtalt tid. Hun hadde verken sett eller stukket cheeks før, men ville gjerne gjøre det. En ting må bare avklares, kinnene dine er et av stedene i trynet du rører minst på, bare prøv å lag noen grimaser selv nå, og kjenn etter, det er munnen og nesa du bruker for å bevege på kinna, de gjør ikke noe som helst, ergo - mindre nerver og muskler som kan gjøre det vondt å stikke der. Det eneste jeg kjente var adrenalinet som pumpet fortere enn noensinne, og personlig, synes jeg det er noe å virkelig nyte med piercingopplevelsen.

Øyenbryn, midten, 2008
Det er tre piercinger jeg hadde lovet megselv å aldri ta, av den simple grunnen at jeg ville helst holde meg utenfor boksen, haha, i alle fall den boksen. Nr. tre på den lista lå øyenbrynspiercing, men så gikk jeg da gjennom en fase der jeg syntes en fyr var så jævla hot med Center brow, at jeg ville prøve en selv. En ting jeg aldri hadde trodd, var at øyenbrynspiercing skulle gjøre vondt, men det gjorde det altså, og det blødde, mye. Jeg gikk jo da, raskt tilbake på prinsippene mine, og tok den ut etter bare to uker.

Septum, 2008
Jeg skjønner ikke lenger hvorfor jeg ville ha septum in the first place, jeg har jo absolutt ikke nese til det, noe Frank tydeligvis måtte være enig i, siden han stakk den så satans feil og ga meg ikke bare ei dårlig tid med den så lenge det varte, men gjorde meg utrolig usikker på piercere. Når man sier man skal ha "septum" bør det være krystallklart hva og hvor det er, bør det ikke? Jeg mener, har du noen gang sett noens septum stille utover fra det ytterste hudlaget på neseveggen? Alle kan jo stikke feil en gang, men det var ikke sånn det var, han tok mer enn gjerne betalt for gærnskapen, behandlet meg som om alt var greit, når alle andre som så det spurte seg det samme som jeg gjorde da jeg så på det i ettertid, det er da ikke meningen den skal være så langt ut? Det var fittevondt, og fitteunødvendig. Jeg tok den ut kort tid etter pga irritasjoner.

Labret og Medusa, 2008
Etter å ha hatt den to ganger før, skulle jeg altså ta enda en labret, men denne gangen kun for å møte min lysten etter symmetri, ønsket jeg både labret og medusa. Siden Monica gikk konk, var det jo kun Frank  igjen her i byen, så jeg tø til han, nok en gang. Labreten, gikk som så, bedre enn de gangene jeg tok den selv, men det skulle ikke så mye til. Medusa var den jeg husker best fra den omgangen, det var en av mine første ordentlige, rene "øyeblikk" av adrenalin. Frank spurte meg om det gikk bra, og jeg så bare ut i lufta og etterhvert svarte, "ja. Det var rått". Det å kjenne nåla trykke gjennom sentrum av overleppa mi slik, kjenne den bli ufrivillig, og brutalt penetrert, for første gang, ja det var rett og slett bare rått. Det gikk overraskende bra med disse, og jeg hadde dem i over et år, før også de måtte ta kvelden, litt fordi jeg ikke hadde merka at jeg mista labreten på fest før to dager etter, og litt fordi jeg har blitt så utrolig lei av piercingtull, irritasjon, infeksjon etc.

Microdermal, arm, 2008
Jeg meldte meg friviliig til å være "prøvekanin" for Franks nye greie, microdermaler, i den tro om at gratis piercinger er kule greier. Jeg hadde jo lenge vært nyskjerrig på microdermals, og tenkt på å få satt en på kinnbenet som en "beauty mark", men i startfasen ville ikke Frank ta i ansiktet, så jeg sa jeg ville ha en på overflaten av armen. Det at dette var en ny greie han prøvde ut, var helt jo soleklart,  for han brukte en skalpell til å snitte meg opp i det som virket som en evighet, til tross for at han hadde brukt en bedøvende salve. Det var så utrolig ubehagelig, det kjentes ut som om han røsket og slet i selve kjøttet i armen. Selv etter at smykket var presset på plass, kjente jeg det. Jeg hadde store problemer med å bruke den armen hele den dagen, og den var festet forferdelig dårlig, så dårlig at da jeg var så uheldig å komme borti den da jeg skulle hente fjernkontrollen mellom sofaputene, ga den etter, og halve smykket kom til syne. Dagen etter, kunne jeg bare plukke den ut derfra, og se på det pene kjøttsåret som ble igjen (og som jeg fortsatt har arr fra).

1x Cheek, 2008
Etter et oppstått problem med en infeksjon i min høyre cheek piercing, valgte jeg å ta den ut og la den gro. Da gikk jeg med kun èn cheek i en periode, før jeg fikk råd til å endelig ta en ny. Jeg vegret meg litt for å dra til Frank med dette, for det var jo Monica som en gang da, hadde stukket de første på meg, men det var stygt lite å gjøre med det, for jeg hadde ikke tenkt å prøve meg selv. Det som skjedde her, var en rekke uheldige hendelser skulle jeg til å si, men nei, det var nok Franks feil ja. Han stakk, satte inn smykket, og da han slapp, sprutet det en liten sprut med blod, ikke fullt så liten for en blodsprut å være. Frank takler visst blod dårlig, for han ble helt sjelven og lette nevrotisk etter papir for å stoppe. Det gikk visst bra, blødningen stoppet opp, og jeg går lykkelig uvitende ut av studio. To dager senere, sitter jeg alene hjemme, i stua og ser på Cartoon Network, når jeg kjenner en stygg smak i munnen, og jeg kjenner det med det samme at det er kinnet som blør, men det var akkurat nok til at det ødela stemninga. Jeg satt litt og svelgte blodet, men fant fort ut at det var en lite god idè, jeg gikk heller å hentet et papirstykke, og satt slik en stund. Etterhvert ble jeg jo litt redd da det ikke stanset, det bare rant og rant, så jeg ringte Frank og spurte hva jeg skulle gjøre, han sa at jeg skulle komme nedover til studio med det samme. Han foreslo vi kunne skifte smykke, og se om det ble bedre da, så han begynte å skru av det gjeldende smykket og med det samme det var ute, piplet det blod tredve cm i en rett stråle ut fra kinnet mitt. Hvis Frank ble nervøs av den første spruten da han tok denne, kan du tenke deg han ble det nå, blodet sprutet vilt, og snart var det blod på både vegger og gulv, og jeg holder på å drukne av mitt eget blod, for det sputet like mye blod på innsiden av kinnet mitt, som utfor. Han rushet meg til vasken på rommet tvers over, og i vasken lød det en helt grusom lyd som jeg blir kvalm av å tenke på den dag i dag, lyden av blod som pumper ut av meg så hardt at det høres ut som om krana sto på i metallvasken jeg stod over. Frank fikk henta ei bøtte, og surra hendene mine fulle av papir, så hev han meg inn i bilen sin og kjørte meg til akuttmottaket. Jeg skulle prøve å legge kompress på kinnet mitt, men det spruta så jævlig, at jeg måtte holde en del av papiret inn i munnen, samtidig som utsida, men blodet rant nedover halsen og hendene uansett, det var derfor vi hadde med bøtta. Tanker som "nå blør jeg ut", "dette er slutten" gikk som smått gjennom hodet mitt, mens ellers var det ikke store tiden til å tenke, jeg svelgte, pressa, og spytta, og når vi ankom akkuttmottaket, løp jeg, og vi ble tatt inn umiddelbart. Det neste jeg husker var at jeg ble lagt ned på en benk, to sykesøstre fôr litt rundt, og ga mannen "nål og tråd", og hugget raskt i kinnet mitt, og selv om det ikke var så jævlig behagelig å bli sydd i kjeken uten bedøvelse, føltes det godt at det endelig slutta å blø. Etterpå fikk jeg sett meg i speilet, da hendene mine var det eneste stedet jeg trodde var dekt av blod, så jeg jo at ommentrent hele trynet mitt  hadde vært dekt av blodet mitt, når hendene mine og papiret ikke var nok til å holde tilbake alt blodet, hadde det rent nedover halsen min og ned til brystet, jeg så nok noe grotesk ut ja. Jeg er fortsatt en smule usikker på hva som faktisk hendte med den piercingen. Legene mente at det kanskje kunne være en arterie som var truffet,  ikke at jeg skal tvile på legene, men man har da ikke en så stor blodåre midt i kinnet? Frank var så greit at han betalte regninga, og kjørte meg innom Rema 1000 på turen hjem så jeg skulle følge legens awesome råd om å kjøpe meg en sjokolade og ei brus, for blodsukkeret. Jeg hadde mistet så mye blod at jeg lå under risiko for sjokk, og jeg kjente det jævlig godt da jeg kom hjem, det tok så lite som to skritt før jeg ble utmattet og svimmel og måtte legge meg ned igjen. Jeg ble sittende i stua og se på Cartoon Network resten av kvelden.


Microdermal, arm, 2008
Selv etter de horrifikke minnene jeg forbinder Frank med, sluttet jeg ikke dra dit, tiden etter det som skjedde, var han veldig oversnill med meg, antageligvis fordi han var redd jeg skulle spre ryktet, men han mente altså på at jeg kunne få flere microdermaler gratis, også på grunn av at den første overhodet ikke gikk så bra. Denne gangen ville jeg også ha i armen, men lengre ned mot handa enn den forrige. Det var ikke en skalpell han grov meg i kjøttet med denne gangen, men en kanyle. Ja, det kjentes virkelig ut som han grov meg i handa med både kanylen og smykket han satt i etterpå, men denne gangen ble det gjort mer likt slik man altså skal gjøre det, men ubehagelig det var det. Smykket ble satt inn uten låsen på, så i ettertid falt låsen alltid ut. Denne gangen ble den festet ganske godt, med andre ord den ga ikke etter så fort.

Enda en microdermal, arm, 2008
En liten stund etter fikk jeg ta enda en, og den ville jeg plassere rett ved siden av den jeg nettopp tok. Endelig hadde Frank skaffet seg en puncher, verktøyet han skulle brukt de gangene han i stede brukte kanyler og skalpeller, denne gangen satte han også i smykket korrekt, altså med låsen på. Låsen på denne, i motsetning til den andre, var altså helt umulig å få av i ettertid. Jeg hadde deisse to i et år, ganske presist.

Helix, venstre øre, 2008
Da jeg en gang for alle bestemte meg for å gi opp drømmen om Industrial, og begynne på det venstre øret også, bodde jeg i Levanger, og hadde verken gidd eller talmodighet til å finne/kjøpe en starter øredobb, så jeg brukte en med hengende flaggermus på, som jeg hadde kjøpt på Dragens Hule. Jeg fikk så jævlig infeksjon av den, så den varte ikke lenge.

Cheeks, 2008
En satans fin julegave fra Ronny! Jeg tror nok han er for snill for sitt eget beste, men fy faen jeg ble så glad da han sa at han skulle gi meg det. De ble tatt av Anka som var midlertidig piercer hos Dunderland tattoo i starten. Jeg forklarte jo hva som hadde skjedd hos Frank, selvsagt nervøs på om det kom til å skje på nytt, jeg hadde jo venta helt til nå kun fordi jeg var så jævla nervøs etter den hendelsen. Anka virket som en veldig proff piercer, hun sa at det Frank burdte gjort før han stakk den piercingen, var å ta en enkel liten maglight i kinnet mitt, og merke opp hvor blodårene er, for å unngå å treffe dem, og det var det hun gjorde da hun stakk dem på meg. Disse er dem jeg fortsatt har, jeg ble storfornøyd med dem, og som jeg har nevnt litt tidligere, cheeks er en av de råeste, adrenalinfylte, piercingopplevelsene som er.

Fjerning av microdermals, 2009
Etter et helt år med kun irritasjon fra microdermalene i handa, fikk jeg endelig fjernet dem. Linken fører til blogginnlegget jeg skrev tidligere i år. De lot oss ikke ta bilde av hvordan prosedyren foregikk, så det fins kun et før og etter-bilde.

Stretching av høyre øreflipp, 2006 - 2009
For meg, blir dette egentlig et alt for generellt emne til å ta hver for seg, jeg har ikke gjort meg noen merknader for just når jeg starta utvidningen, og hvor mye jeg utvida i uka. Jeg tok det utrolig sakte den første tiden, jeg var jo faktisk femten da jeg kjøpte min første utvider, det var en stor tribal som var mer fjås, enn en utvider, men jeg bør jo egentlig  bare være glad for at jeg ikke slet sund hele øret mitt på en og samme sesjon. Jeg stod på badet hjemme til pappa, en helg jeg var der ute, og presset det egentlige alt for store smykket inn i "A4" hullet mitt. Det ble litt ubehag, men jeg greide med tiden og utvide det nok til å skifte til et ca. 6-12mm smykke med en hodeskalle på. Etter jeg hadde utvidet med det en stund, kjøpte jeg en sort tunnel på 8mm, som jeg hadde i sommeren 2008. Siden det fikk jeg endelig pressa hele den med hodeskallen, inn. Etter hvert forsøkte jeg  på q-tips-tube-metoden, men det gjorde kun at hullet ble ujevnt, så jeg  hadde i hodeskallen, og det ble det lite fremgang på den fronten en stund. Tidligere i år kjøpte jeg meg en taper av stål, som jeg ble alt for grådig på. Det ble en sprekk, det ble helvelse, infeksjon, og jeg måtte la det hele gro. Surt. Nå har jeg påbegynt det tapte prosjektet med ekstra forsiktighet, jeg har lært av mine feil, og har tatt en lang god dukkert i fagstoffet, og har så langt fått utvidet det høyre øret gode 8mm i løpet av tre uker.

Stretching av venstre øreflipp, 2009
Venstre øre er litt mer oppstanasig når det gjaldt utviding. Her startet jeg med en pin fra et par øredobber jeg kjøpte i sommer, og har nå fått inn en helt ordinær labret, så nå er det venstre øret 1,6mm, haha. Jeg må få bestilt/funnet meg en overgang fra det til taperen jeg har som starer på 3mm, for den går ikke inn på nåde engang.

Ah, fram til 04:08 den 14.Oktober 2009 er dette alle mine erfaringer innen kroppskunst. Dette innlegget ble gitt opp og prøvd igjen på hver dag, i to uker.

Der er det gamle rommet mitt, den 14. Juli 2007 klokka 16:21. Rommet fra en helt annen tid, tiden som, når jeg ser tilbake på den, virker det som "jeg" er en person som har stått fra sidelinja og observert mens denne jeg, på bildene, er en bekymringsløs vivid figur, jeg ikke kan relatere til. Jeg føler hjernen min har regressert, blitt mindre, tregere. Når jeg tenker, tenker jeg ikke klart, jeg virkelig strever for å tenke slik jeg en gang tenkte. Jeg glemmer hvordan det var å ha verden for sine føtter, å eie fortauet der jeg gikk, å virkelig nyte å være ignorant ovenfor alle andres problemer. Veggene smyger seg innpå. Det er for stille.

Grunnen til at jeg har plukket opp et gammelt bilde, og vrøvler om gamledager, er på grunn av at i dag har jeg vært en tur innom hjemme, altså til mamma, og sett gjennom bildene på den stasjonære på leting etter noe jeg kan ha med i innlegget jeg har sittet og skrevet på denne uka. Et innlegg om all bodymod'en min, og fy faen, jeg føler jeg har tatt meg så mye vann over hodet. Jeg tenker tilbake, men det er bare ikke klart for meg lenger. Jeg har liksom aldri skrevet dette ned før, cut me some slack.

Har aldri helt skjønt bloglovin, men må claime bloggen min fordèt.

Follow with bloglovin

Fikk bare litt sjokk. Det er visst litt skam på meg, også, for det var visst en stund siden hun la ut det innlegget. Huhu, men faen da, jeg tar utfordringen, jeg. Den lød som følgende:

1. Jeg må bare tenke litt nå. Det er jo alltid noen som vet noe, men jeg mener de som skrev dette mente det sånn "fortell fremmede ting du aldri ville startet en samtale med".

Jeg våkna egentlig litt for tidlig til dette, den gamle nuddlen virker ikke helt som den skal om morgnen. Sola stikker meg i sidesynet, det er jævelig ubehagelig. Hadde du trodd meg om jeg sa det er varmt ute i dag? For tiden leser jeg mye om at dere har snø i sør, det skal jeg fortelle deg vi ikke har, men i morges kunne vi våkne til rim på bakken i det minste. Thomas meddeler at det har faktisk snødd her, men det kan man ikke bevise, for den er jo borte nå. Denne uka har jeg tilbragt mesteparten av tiden hjemme til Helene, da også dagene etter den dagen jeg tok bilde av ilderne og katten. Katta var ikke hennes forresten, den tilhørte hennes mor, og hun skulle bare passe på henne mens moren reiste eller noe i den duren, så på fredagen måtte den vakre pusen hjem igjen. Vi spurte hele gjengen om hun ikke bare skulle la være, og beholde nydeligheten for segselv, men slik ble det ei. Torsdag, var det vel, da hadde Helene visstok fått penger, og dermed brukt opp ommentrent alt på mix-smågodt og en film, som vi skulle se da jeg kom på besøk senere den dagen. Grunnen til at jeg kom så seint den dagen, var fordi jeg og Thomas hadde surra rundt i byen, og på noen bruktbutikker på utkikk etter eventuelle idèer til Halloween kostymer(vi vet forresten hva vi skal være nå, men det orker jeg ikke avsløre), det var i alle fall noe slikt det startet med, men så møtte vi Ronny, Irene og Adrian som også surret rundt i byen, og endte opp med å sitte på Meyer Cafèen en stund og snakke om løst og fast. En dispenser cola på meg, og en Burn Juicy på Irene- senere var det ut av byen, og opp til Gruben. Filmen Helene hadde kjøpt var denne "Låt den rätte komma inn", som jeg synes ble veldig lang, og veldig sær. To ting som egentlig pleier å være postitive filmopplevelser, men likevell. Jeg verken likte eller mislikte den. Etter vi hadde sett den, spilte vi like greit Tekken 3, for Futurama dvd'en min hadde vi sett ferdig tidligere i uka. Tror ikke Helene hadde spilt så mye Tekken, men det var ikke så nøye, jeg bare digger Tekken 3.

Ja, en annen ting vi måtte til byen å surre etter, var det at vi er jo invitert i dobbelbursdagsfeiring til Irene og Aki opp til henne neste fredag, og jeg har helt glemt bort at man pleier å kjøpe gaver.. Helene og Andreas, hadde ikke peiling de heller, så det ble til at hele gjengen dro til byen sammen for å lete etter noe, forrige fredag. Èn ting er at jeg og Aki var "bestisaar" en gang i tiden, men tiden har gått, og jeg føler jeg kjenner henne like godt som jeg kjenner Irene, altså - ikke, så bursdagsgavene ble veldig upersonlige. Akk ja, etterpå var vi på polet, og på Bunnpris, hvor vi forsøkte å komme til en middagsenighet, men Helene og Andreas var så ubestemte, at vi måtte bare velge for dem, og da ble det selvsagt wok med svinestrimler. Thomas fant ut at siden han hadde arbeid neste dag, kunne vi ikke feste til langt ut på natta.. Vi skulle heller begynne å drikke i fem tiden! Huff, vi fikk for første gang erfare wok på den sunne måten, for det var ikke nok smør hjemme til Helene, så det ble tørt.. Meget tørt.

Helene hadde visst forsøkt et røykstopp den uka. Jeg skal ikke fortelle det som om at jeg ikke var klar over det, hun sa jo at hun ville prøve, men du kan tro det gikk til helvete når det ble fest. Den kvelden var jeg jævelig dårlig selskap, jeg klarte ikke drikke, holde øynene åpne, eller la være å gjespe.. Beklageligvis. Hahah, nå ligger Thomas og synger "Espen er en hengiven laks!" mens jeg holder på å le meg skakk, faen for en humor vi har. Thomas har sovet fram til nå, for han greier visst å sove i det der, men det gjør ikke jeg. Grunnen til at jeg våknet så tidlig i dag, var faktisk slik det er meningen å våkne, av lyset. I går måtte jeg vært midlertidig gal, for jeg fikk så lyst til å rydde, og jeg kan ikke rydde ordentlig uten å ommøblere samtidig. Hm, det betyr at jeg har ikke ryddet ordentlig på nesten et år nå. Anywho, jeg har tatt ned "hytta" som vi laget i anledning en romantisk helg i forrige vinter, og hatt der helt til nå. Haha, du vet, slike man pleide å lage da man var små, med masse laken og pledd, vi hadde hengt slike fra leveggen slik at det dannet et litt lavere tak, så lignet det en elskovshule inni der. Samtidig som jeg tok de ned, tok jeg ned isolasjonen vi har hatt foran vinduet hele sommeren, og det var derfor helt bart i morges, slik at hvem som helst kunne titte inn, til og med sola. I dag er det forresten akkurat like fint vær som det var i går, da vi endelig gikk den turen på fjellet jeg har mast om den siste måneden. Det var ikke før vi hadde gått tjue minutter oppoverbakke i strekk at jeg måtte le litt av megselv, var det virkelig jeg som hadde mast om dette. Da vi nådde toppen av Loftfjellet, kom vi til en gård, og et terreng man bare ikke trodde kunne eksistere midt på Mo. Det var helt uvirkelig å gå oppå fjellet, der det var så åpent og fint, mens et par hundre meter nedenfor var det trafikk, tett bebyggelse, og forurensning. Å sitte på benken, på kanten av loftfjellet, og spise melkesjokoladen min, føltes så utrolig fullkomment avslappende enn det å sitte hjemme i sofaen noensinne kan gi. Så etterpå tok vi med oss Andreas på Fregatten og spiste en svær pizza, bare for å viske ut dagens mosjon, liksom.

Jeg var så utrolig dårlig selskap i går kveld! Sorry Helene!

---

Bari eie baru bari o baru bari ei a o

Melkesjokkisen hun skulle sende i posten til dem som hjalp henne komme med idèer, i hennes innlegg "Fotoleiken", nå har jeg endelig mottatt den, tusen takk til Sonja (:

I dag mottok vi endelig to hentelapper i posten, to pakker bestilt for mellom en og to måneder siden, mens melkesjokoladen Sonja sendte meg for over ei uke siden, er i midlertid ikke å høre om. Mystisk. Jeg higer etter den sjokoladen, akkurat den sjokoladen. Nå leste jeg akkurat en melding fra Sonja, hun har altså fått den i retur pga "ukjent adresse". Jeg hadde glemt å si hun måtte skrive Thomas' navn på den, så hun skrev jo mitt. Hun sier hun skal sende den på nytt. Jeg har en tro på at den kommer fram denne gangen.

Ja, også har jeg vært på besøk hos Helene hele dagen, og hennes nydelige små dyr. Dette er Oxana, en forferdelig vakker Maine Coon, som jeg har falt hodestups pladask for. Hun er bare en 3 mnd gammel kattunge enda, noe jeg ikke kommer over, jeg håper jeg ser en fullvoksen Maine Coon en dag, jeg hører de er svære. Jeg mener, katta vår er over et år nå, og Oxana er større enn henne.

Helene har nylig fått seg ildere. Jeg har aldri hatt noe til overs for ildere, har alltid hørt skrekkhistorier om dem, og dermed holdt avstand, men å se de to krype på gulvet og snuse vilt omkring, og måten de krøller seg sammen i fanget hennes når hun koser med dem, de er jo bare dritnusselige!  Minutter før vi besøkte dem i gårkveld, hadde visst han-ilderen sneket seg opp bak katta og bitt henne i rumpa så hun føk i veggen, haha, de mente det var hysterisk, men katta torde ikke nærme seg ilderne igjen. Det ble litt konfrontasjon i dag, men det endte kun med fresing og flykting til vinduet, bak tryggheten av gardinene. Helene har nylig funnet ut at dyr også smittes av gjesp (gjespa du og da du leste gjesp?), og her ser vi duoen i full gang med gjespesmitting. Det er tøft, det virka på katten også.